Today we rode down the beautiful Richmond beach, with our green lush rainforest on the right, the Caribbean Sea on the left and the active volcano La Soufriere in the back.
This ride started in January 2007 when I first meet my wild stallion Jack.
It’s been a beautiful ride all along.
So for this week – no more words – just joy.
I feel exactly like Jonna describes in her story “Dreams of Silence”.
Thank you for reading and keep dreaming!
Much sunshine Stina & Jack
Dreams from Silence
by working student Jonna
Once upon a time there was a girl, the youngest of four, who was dreaming every day and every night. She’d been told that dreams are only imagination and that there is good to have good imagination. Early in school they sometimes talked about dreams and drawed them on papers. With many different colours. All of the children had a lot of imagination and many stories about what they were dreaming about in their future life. Great stories. It’s very cute with children and their dreams. Then they grow up and with that comes reality, that’s what this girl were told. That dreams are for dreaming and reality something completely else. But the girl promised herself that she wouldn’t stop dreaming.
She didn’t have to tell anybody, but kept dreaming in silence. Many days , weeks and years had gone past when the time had arrived for the little girl who had grown up and become a young lady. In the silence she had made up her mind that life is beautiful and full with dreams, waiting to be outlived. And now she was ready. Ready for start filling her paper of reality with all her silent dreams in her favourite colours. She went on a journey within herself and with the world, she listened to other people telling their dreams and met people who were living their dreams. She realized that dreams create people just as people create dreams. She realized that life could be just as fantastic as she thought from when she was little. It was the imagination that had helped her creating the life of her dreams she finally was living. With her favourite colours all around her, in total happiness. In a beautiful reality.
We tried to capture the feeling in the video below.
Another Kind of Ride
Yurumein Horse School (St. Vincent) 
Thank you a thousand times Stina for all these magical experiences I get to do here, I’m smiling everyday about that I’m actually living my dream. Thanks!
Jonna, so glad you are truly living your dream, we all have different dreams to live and sometimes the best bit is when they are almost found ,once we find them . What next? I enjoy the present, tomorrows present moment may be different,I always look forward to it. Jonna you look very natural and at home on a horse. Stina I love your smile in your pic. xxx
Hi Jayne, thanks for writing in.
It’s just amazing to be really riding after all these years, and a nice connected happy ride too – biiiig smiles and sunshine.
Stina
Thanks Jonna,
I really like what you write about creating your own future
“She realized that dreams create people just as people create dreams.”
Too many people are not in charge of their lives – by choice, ability, awareness or material possibilities or empowerment.
Our programs help people wake up to create their own destiny, not just go where “society” wants you to, but really follow your heart.
Looking forward to our next rides!
Kind regards Stina
Thank you Jonna for sharing your story, it touched my heart! When I was watching video I felt such peace and you and Darling looked so connected and peaceful as well 🙂 That’s why I don’t want to ride horses just for riding sake but when I do ride I want this experience to be magical like you had it with Darling in this video. I want to feel connected with horse in our energies, our hearts and souls- when it happens, the magical dance can occur!!! I agree with you Stina, we let life just pass us by each and every day and we keep saying to ourselves that one day I will have that dream, but if we are not aware of what is happening then we cant move forward and reach our goals.
Lots of love to you all 🙂
Kristine
Dear Kristine,
Thank you for your comment.
I think we will have our first ride together and you will be riding Elena.
We started Elena together from green green and it was a nice time.
We started being together, then leading from behind, then we saddled up at liberty and started to sit on her giving lots of treats.
Later on you sat on Elena while i led her and it all just happened naturally. This is just the way i like to ride the horses.
We will ride the sugar mill trail, the river trail and even the palm trail and combine it with fruit hunts and river rolls.
See you soon
Stina and Elena
Hei!
Jeg er Marjam, en 30 år gammel jente fra Norge:) Jeg har en kaldblodstraver som heter Vital Matheo som er 6 år. Nå er det litt over et år siden jeg kjøpte han. Matheo hadde uheldigvis måttet bytte eiere og hjem veldig mange ganger på sitt ikke så lange liv, noe jeg tror han bærer litt preg av. Jeg har hatt med meg Matheo på rideturer i skogen og på kurs og treninger, og noen ganger fungerte det bra, men andre ganger ikke så bra. Da jeg kjøpte Matheo så ønsket jeg meg en hest å ri på lange turer i skogen og i åsen, som jeg hadde gjort mye med min gamle hest Vidja Gutt, og jeg ønsket å kunne lære meg westernridning så jeg kunne delta i trail og pleasure klasser i konkurrase og litt distanse ridning.
Men jeg ønsket å ha et godt forhold til hesten min, et sånt godt og gjensidig vennskapsforhold som jeg tror de fleste heste mennesker egentlig drømmer om innerst inne. Dessverre føler jeg ikke at jeg har kommet dit med min hest som jeg ønsker enda. Vi har i løpet av året hatt mange vanskelige utfordringer. Og det har vært mange tunge stunder hvor jeg har vurdert gang på gang om det beste ville være om jeg ikke hadde han lenger. Samtidig ønsker jeg så gjerne at det skal gå bra til slutt. Etter å ha snakket med Matheo sin første eier, fikk jeg høre om Stina Herberg, som hun hadde vært på kurs med, og jeg tok kontakt med Stina på mail. Etter at vi pratet litt sammen på face book, ble det til at jeg ville være hennes kontakt person her i Norge for kurset hun skal holde nå i høst i september. 🙂
En av utfordringene jeg og Matheo har; er hovene hans. De var svært utflytende og misformede da han kom til meg. Det er mulig at han kan ha vært forfangen på et eller annet tidspunkt i livet sitt. Hovslageren min hjalp meg så de ble mye bedre, og akkurat nå får jeg hjelp fra en som er både hovslager og barfottrimmer. Han går nå barfot mens vi prøver å jobbe med hovene hans for at han skal få bra hover og hovvegg. I mens må han bruke boots på beina når vi rir, noe som er svært utfordrene: da de har det med å fly av gårde og forsvinne, bli tråkket i stykker eller gnage:( Har prøvd en hel haug forskjellige og de er jo svært dyre, så er ikke gøy å miste de eller ødelegge de hele tiden!
I vinter var Matheo også halt, og jeg visste ikke om det kom fra hovene, som hadde lite og dårlig hovvegg, om han var sårbeint, eller fra noe annet galt. Det hendte også flere ganger at han tok masse bukke sprang når jeg skulle trene med han på banen, noe som fikk meg til å lure på om han var vrang og bøllete fordi han ikke ville, bare var veldig full av for mye energi siden jeg studerte og hadde lite tid til å ri mye, eller synes det var slitsomt å jobbe, eller om han hadde vondt? Etter nærmere undersøkelser fant vi ut at han hadde et vondt fram kne, og det har blitt behandlet to ganger. Men jeg er ikke sikker på om det er kneet som er det egentlige problemet, eller om det er noe annet i kroppen hans som er vondt som gjør at han overbelaster kneet, så vi planlegger tur til Ellen S i august. Hun er både vetrinær og kiropraktor.
Det at Matheo sliter med noe med kroppen, gjør det vanskelig å vite hvor mye jeg kan kreve av han, siden jeg ikke vet om han kjenner på noe vondt samtidig, som gjør at han ikke vil og stopper opp, eller bukker.. Han er nå i en fase hvor jeg rir han gradvis litt og litt mer krvende, for å kunne se om behandlingen av kneet har hjulpet noe neste gang det skal sjekkes.
Men så er det jo så mye annet også, som jeg håper Stina kan hjelpe meg med å finne ut av etter hvert:) Det tok ikke Matheo så lang tid å finne ut at han var mye sterkere enn meg, så vis jeg f.eks trente han i taugrime og tau, så kunne det gå fint og han tok de minste signaler, for så plutselig å stikke av gårde, og jeg hadde ingen sjanse til å holde han igjen. Han løp da ofte over veien og opp til et beite vi har der hvor han pleier å gå. Detter er selvfølgelig svært farlig, da veien forbi oss er meget traffikert og har mye tungtrafikk til grustak ol. Og jeg er redd han skal løpe inn i biler eller mennesker og forårsake ulykker som jeg blir ansvarlig for.
Etter han først fant ut at å stikke av ikke var så vanskelig, så begynte han også å gjøre dette når jeg leide han. Ofte prøver han å stoppe opp, og hvis jeg da går fremover og legger press i tauet for å få han frem igjen, så går han ut til siden slik at jeg havner på motsatt side av han og det dermed blir lettere for ham å gå ut i grøfta eller jorde å spise gress. Han vet også at hvis han setter opp farten å kommer seg litt forbi meg så kan han løpe av gårde eller gå rundt meg foran meg og svinge ut i grøfta eller jorde og spise eller stikke av. Dette resulterte i at jeg til slutt leide han i hodelag med bitt for å trene han på å gå pent, eller med tau med kjetting over nesen. Det er jo ikke sån at jeg ønsker å måtte ha på dette for å kunne gå en tur med han, men jeg vill heller forsikre meg om at jeg kan kontrollere han enn at han løper i veien og skader seg selv eller andre, eller at han løper over meg så jeg blir skadet, da får jeg jo heller ikke tatt meg av ham.
Nå om dagen leier jeg ham i taugrime og tau og har med meg en pisk når jeg går opp og ned med han fra beite, da jeg har funnet ut at det er slik det er best for meg å kotrollere han så han ikke stikker av eller drar av gårde med meg for å spise hele tiden. Jeg kan bruke pisken til å sveipe i bakken foran han hvis han begynner å skal spise når han ikke skal eller vifte med den før han bestemmer seg for å gå forbi meg. Jeg prøver selvfølgelig å lese alle signalene han gir meg og jeg går helt sikkert glipp av mange eller misforstår dem. Når jeg rir har jeg ofte med meg pisk, for jeg synes det er bedre å bruke den en gang enn å sitte å dunke han i siden med beina. Jeg spør først pent ved å ta tøylene frem og så forsterker jeg signalet med beina eller ved å tappe med pisken eller slå med den en gang hvis han ikke hører.
Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg ikke trengte å bruke beina til å dunke med eller pisk, men jeg får det ofte rett og slett ikke til på andre måter. Jeg prøver å lese, se filmer, snakke med andre hestefolk, gå kurs osv, for å finne nye veier, løsninger og måter å gjøre ting. Jeg har også blitt sint på hesten min og sikkert gjort mange dumme ting. Jeg vil heller fortelle ærlig om hvordan det er, enn å prøve å pynte på sannheten om hva jeg får til sammen med hesten min der jeg er i dag. Jeg blir nok aldri perfekt i forholdet til hesten min eller noe annet, men jeg ønsker å få et så bra forhold med hesten min som mulig. Jeg er kjempe glad i hesten min, og jeg vil at han skal være kjempe glad i meg også.. alikevel er det så vanskelig å vite hvordan man skal gjøre alt på den beste måten.
Jeg tror noen vil synes jeg er slem som bruker beina og pisk, og jeg kan forstå det. Samtidig tror jeg mange kan kjenne seg igjen i at de ønsker å gjøre ting på best mulig måte for sine hester, men at veien dit kan være vanskelig. Det er jo ikke sån at livet stopper opp å venter til du har den perfekte beste løsningen på alle problemer som måtte dukke opp mellom deg og hesten din. Du blir nødt til å løse problemene også før du kanskje har funnet løsningen. F.eks som når jeg må leie hesten min uten at den skader seg selv eller andre for å kunne starte opptreningen av et skadet bein, eller få med meg hesten fra et sted til et annet når den aller helst bare vil spise gress. Eller når jeg rir, og vil at hesten min skal bygge muskler i ryggen så han kan bære meg lettere og bli en sterk og balansert ridehest, eller rett og slett for at han skal kunne spise uten å bli altfor overvektig, og han aller helst bare vil gå å spise i fred eller stå i ro, for å jobbe er jo ofte tungt når man er uttrent. Da må jeg også løse det på et vis, så godt jeg kan, uten at jeg vet alle svarene på hvordan jeg best kan gjøre det.
Men det er også ting jeg vet at Matheo setter pris på med meg: Som å bli klødd og masert, det kan han aldri få nok av:) Så tror jeg også at han liker noe av treningen og turene vi tar sammen:)
Håper dette gjorde dere alle litt mere kjent med oss, og våre utfordringer i hverdagen. Jeg er kjempe spent på å møte Stina og ha kurset her hjemme hos oss! Jeg håper det vil hjelpe meg og Matheo videre på veien mot et godt og kjørlighets fult vennskap hvor vi kan jobbe og ha det gøy sammen og forstå hverandre så bra som det kan la seg gjøre!
Klem fra Marjam:)
Marjam, what a beautiful story about you and your horse Matheo and the journey you are on. I am so glad to be able to coach both of you online and in person.
I will translate your story for this weeks blog!
Can’t wait to meet you in person.
Much Sunshine Stina